tirsdag 12. august 2014

«Du bare løper og løper, du..»

Nei, jeg gjør ikke det, men noen kan kanskje oppfatte det slik. Jeg løper mye, men jeg løper ikke hver dag, selv om fire-fem posts på Facebook og Instagram hver uke, for noen, indikerer at det er langt oftere. Har postet et par innlegg om temaet tidligere, men mener det tåler dagens lys nok en gang.

Selv om jeg ikke trener mer nå (faktisk langt mindre) enn jeg gjorde før de sosiale mediers inntreden i folks liv, er det omtrent det første folk jeg ikke har sett på en stund, kommenterer når jeg støter på dem. «Du bare løper og løper, du...». Tja, hva skal man svare. Ved flere anledninger tar jeg meg selv i å bortforklare eller forsvare, helt automatisk, uten å vite hvorfor.

Jeg føler absolutt ikke jeg trenger å forsvare 50-60 km på beina hver uke, men snarere fortelle hvorfor jeg løper. Årsakene er mange og de gagner menneskene jeg omgås.

Å være i god form gir selvsagt positive ringvirkninger, det er ikke noe nytt. Den fysiske tilstanden gjenspeiler ofte den psykiske, og det gjelder meg i aller høyeste grad.


Jeg blir ei bedre mor, jeg yter mer på jobb, og jeg blir i generelt bedre humør, som fører til økt tålmodighet. Jeg lærer å bli strukturert, jeg får bedre vilje og ikke minst smitter det over på barna (tvilinggutter, 11 år gamle), som ser det som helt naturlig at mor trener. De stiller aldri spørsmål om hvorfor, men heller om når på dagen jeg skal ut å løpe. Ettersom de har blitt eldre, hender det oftere at de ønsker å bli med, og ingenting er kjekkere enn å løpe 6-7 km sammen med en av dem eller begge.



Etter at jeg begynte å strukturere løpetreninga for fire år siden, har det gjennom løpskonkurranser både hjemme og utenlands, dukket opp mange nye bekjentskaper, noen av dem har også blitt veldig gode venner.



Jeg forstår veldig godt at mange av mine følgere på Facebook irriterer seg over løpeselfies eller bilder fra kortere og lengre treningsturer - det får så være. Eksponeringen av mine løpeaktivitet er selvvalgt. Så skal jeg innrømme at det hender at jeg av også lar meg irritere over enkelte ting og statusrapporter på FB og Instagram. Jeg irriterer meg eksempelvis over de stadig perfekte hjemme-hos-bildene som legges ut  - jeg gjør faktisk det. Tenker hvordan i all verden de får tid og råd til å holde huset så til de grader perfekt - på samme måte som enkelte sikkert lurer seg grønn over hvordan jeg klarer å prioritere fem-seks treningsøkter i uka. Kanskje drømmer jeg innerst inne om å ha det fint og flott hjemme, jeg også, og at det er derfor jeg skroller meg fort nedover. Mulig det innimellom - men jeg kommer ikke med sure oppstøt eller sviende kommentarer av den grunn, og lar også å bemerke det hvis jeg treffer vedkommende på gata..:-) og heldigvis, som oftest lar jeg mer heller motivere til å ta ei ekstra ryddeøkt i heimen.


For meg er eksponeringen av løpinga like mye et behov for å dele min entusiasme og glede over at jeg er i stand til å løpe mil etter mil etter mil. Verdien av positive tilbakemeldinger om at jeg er motivator og får folk til å snøre på seg joggeskoene, er gull og overstiger skuffelsen av de som er mest opptatt av å kritisere.

Å løpe gjør meg til en bedre utgave av meg selv.




11 kommentarer:

  1. Veldig bra skrevet! Heia deg! :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det, Stine:-) Litt "gørr" som måtte ut - enda en gang.. hehe..

      Slett
  2. Meget bra skrevet, Trude! Eg blir glad av å sjå treningsbileta dine for det betyr at du er frisk og rask. Sjølv sykler eg til jobb kvar dag, og får ca 5 mil i beina på ei veke pluss turer med hunden. Innimellom får eg skryt av det faktum at eg sykler i alskens vér og vind, men sjølv kjenner eg at eg har ikkje noko val (eg har ikkje sertifikat, og bussen går ikkje rett utanfor stovedøra). Enkelte gonger forsvarer eg meg sjølv, og andre gonger tar eg imot skrytet. Eg har og inspirert andre på jobb til å sykle, og det liker eg!

    Å sykle fram og tilbake kvar dag gjer meg mulighet til å tenke, til å blåse av meg sinnsstemninger, og eg får den treninga eg kjenner at eg har behov for:-)

    Stå på, Trude!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk, så kjekt å høre. Jeg sukker nok litt for ofte og irriterer meg unødig over dette temaet, men klarer ikke å la være - dessverre. Så flott at du har inspirert andre på arbeidsplassen din. Ingenting er bedre enn det, og det er også mitt mål - jeg blir så glad når andre sier de vil ut og løpe fordi de har lest bloggen min eller sett et inspirerende bilde på Instagram. Ha en fortsatt fin uke:-)

      Slett
  3. Knallbra innlegg! Kjenner meg godt igjen her!

    SvarSlett
  4. Som jeg kjenner meg igjen! Jeg får stadig vekk disse kommentarene og jeg løper jo nesten ikke i det hele tatt lenger. Forhåpentligvis får jeg prioritert det mer når skolen begynner og hverdagen er tilbake.
    Da jeg begynte å løpe i 2010 postet jeg en del statuser om det og bilder fra løp. Det har jeg sluttet med for flere år siden, likevel får jeg hele tiden kommentarer om at jeg hele tiden er ute og løper. Merkelige greier. Jeg selger løpetøy, ja, men det tar all min tid, så jeg rekker jo ikke løpe selv. Jeg er med på en del løp, men det er omtrent alt jeg løper også, hehe.
    Kanskje det bare er smalltalk rett og slett, jeg vet ikke. Men ofte er tonen nesten litt anklagende (er som regel folk som ikke løper eller trener selv), så jeg begynner med en gang å forsvare meg med hvor lite jeg egentlig løper.

    Og som du nevner, jeg tar heller ikke opp som et samtaleemne hvor bra de har stylet stua si, hehe. :o)

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg må flire. Skulle tatt seg ut hvis jeg slengte ut f eks: Det er da fælt så mye nips du kjøper tll huset, blir du aldri lei?

      Slett
  5. Hei.

    Hvor har du kjøpt de lilla og oransje gel kayano 20 skoene dine?
    Leter febrilsk etter samme farge som dine, men finner de bare i svart/rosa og blå...

    SvarSlett
    Svar
    1. Heisan, jeg kjøpte de i New York i fjor da jeg løp maraton der. De ble kun laget i en NY Marathon special edition og kun solgt på den messa der....

      Slett