onsdag 19. juni 2013

Utenfor komfortsonen

Jeg er et vanedyr. Løper der det er mest lettvint, og det betyr som oftest asfalt, asfalt, asfalt, og at det er den samme strekningen som tilbakelegges. I tillegg til å være lettvint, er det veldig komfortabelt. Bortover, uten bakker, jevnt tempo, jeg har kontroll og kan styre km-tiden akkurat som jeg vil.

De siste ukene har jeg imidlertid utfordret meg selv litt. Eller - tvunget meg selv til å søke andre løpetraséer, enten alene eller sammen med løpefølge. Jeg har løpt mer på grusstier, og jeg har vært i en del kupert terreng. Bakkeintervaller har kommet på treningsagendaen for å bli, for selv om det er utrolig slitsomt og jeg lover meg selv på siste draget at jeg aldri skal gjøre det igjen, er tilfredsstillelsen over å ha gått helt i kjelleren, noe helt eget.


Jeg kjenner at både kropp og sjel har hatt godt av å tre ut av den vante komfortsonen. Jeg, som må ha alt forutsigbart og vite hvor løypa går, hvor bakkene kommer og hvor langt jeg skal løpe, har begynt å lære meg å ta ting litt mer som de kommer - uten at humøret faller til bunnivå.


I går var jeg og Janne på tur i Sørmarka, like utenfor Stavanger - et yndet sted for alle som liker å få høy puls. Bakker hvor enn du snur deg. Janne hadde en 530 meter lang bakke i tankene for gårsdagens intervaller, og jeg lot meg lokke med... Først 3 km oppvarming, deretter 4 bakkedrag med rolig løping på returen, før drøye 3 km nedtrapping i diverse ulendt terreng og på ymse skogsstier som vi håpet førte oss tilbake til parkeringsplassen.


Vi diskuterte blant annet viktigheten av variasjon. For ikke å stagnere helt, er det avgjørende å variere øktene, og da blant annet løypevalgene. Hvis jeg ikke er villig til å gå utenfor det som føles trygt og komfortabelt, kan jeg heller ikke gjøre framskritt som gir meg det lille ekstra for å nå målene mine. Jeg har ingen store ambisjoner med løpinga, for mitt vedkommende dreier det seg om å komme under 1.40 på halvmaraton (er 90 sekunder unna) og under 3.45 på maraton (er 14 minuter unna) - en gang.

For å nå disse må det ikke nødvendigvis trenes mer - jeg løper nok. Jeg tror nøkkelen ligger i variasjonen og håper jeg klarer å holde på viljen til å fortsette å utfordre meg selv til å ha det litt mer vondt under selve økta. Det betyr tøffere løypevalg, og dermed en del bakker - enten jeg liker det eller ei.

Takk for praten og ei god kvalitetsøkt, Janne.


4 kommentarer:

  1. Jeg løper også oftest samme løypa, bare at den er variert og veldig mange bakker på veien tilbake. Jeg ser hvor tempo synker fra rundt 5 til rund 6 når bakkene kommer. Men de bakker gjør meg godt forberedt til løp som er nesten flate. siste maraton løp jeg strekningen oppover raskest av alle 42km og jeg løp forbi alle rundt meg, da tenkte jeg det løner seg å slite opp de bakkene på Konnerud. og løpe i ukjent tereng kan bli spennende morsomt å finne på nye ting

    SvarSlett
    Svar
    1. Godt å høre, Ania. Herlig opplevelse å løpe forbi en hel haug, da...:-)

      Slett
  2. Har du opplevd at hofta blir veldig stiv/vond ved løping? Sliter med det selv, særlig etter ca. 7 km.. Har du tips? Skal delta på halvmaraton i september, så er sånn passe stressa...

    SvarSlett
    Svar
    1. Nei, har ikke opplevd å kjenne det i hofta. Kjenner av og til litt småvondt i ryggen hvis det har blitt ekstra mange km ei uke, men ikke noe utover det. Hadde sett situasjonen litt an og hvis det vedvarer et par-tre uker til, ville jeg oppsøkt fysioterapeut eller kiropraktor. Er som regel ikke noe alvorlig (er min erfaring).

      Slett