På løpetur med Tromsø-gutta

I forbindelse med jobbreise i Nord Norge, endte jeg i går og i dag opp med to vidt forskjellige løpeturer. Fra å løpe halvrolig (5.20 i snitt per km) i 12 km langs E6 og støte på en rensdyrflokk, bar det i dag ut på hard langintervall sammen med fotballgutta.

Brynes keepertrener Thomas Solberg, jobbet i Tromsø i fjor, og lokket meg med på ei økt sammen med klubbens fysiske trener, Truls Hallen og tidligere landslagsspiller Sigurd Rushfeldt.

3x1700 meter rundt Prestvatnet stod på agendaen. Idyllisk område, men ikke fullt så idyllisk når man hiver etter pusten og skal rekke en runde på rundt 7 minutter. Det ble vel 7.10-7.15 på den raskeste, og da var jeg alldeles i kjelleren. Men kjekt å bli minnet på at det er denne typen løpeøkter som hjelper på formen. Jeg må slutte å kjøre i komfortsonen hver eneste gang...

Totalt ble det bokført 8,1 km i dag, men med skikkelig kvalitet, er det godkjent. Flere timer etter, er jeg fremdeles mør i lår og legger. Og Rushfeldt? Ja, jeg kan bekrefte at fotballspillere også kan løpe. Men jeg kom altså ikke sist, det var den keepertrener som gjorde:-)

Her er gjengen etter endt intervalltrening. Fornøyde med godværet og ei kjekk økt.

Livstegn - bloggen er ikke død

Endelig - har hatt det supertravelt de siste fire-fem ukene, og derfor ikke hatt tid til å prioritere blogg. Det betyr likevel ikke at jeg ikke har løpt, for det har jeg. Selv om en lei leggstrekk satte meg ut 4-5 dager, har jeg jevnt over løpt 40-50 km hver uke siden Wings for Life Worldrun for fem uker siden.

Jeg har deltatt i Holmenkollstafetten, løpt intervaller, langturer og enkelte kortere, gode turer med moderat tempo. Kort sagt - jeg er fortsatt i løpeform:-)

Noe av årsaken til den stillestående bloggen, er jobben, som har bydd på mange reiser, samt at jeg har gitt ut bok om landets nest største sykkelritt, Nordsjørittet. Veldig stas, innrømmer det.

Håper å komme sterkt tilbake resten av måneden og sommeren, målet er innlegg annenhver dag....

Følg meg gjerne på instagram for oppdatering av løpeturer og livet ellers: @trudehaland - har lukket profil, men godkjenner de fleste:-)

Bildedryss fra den siste måneden i denne travle fruens liv:

 Holmenkollstafetten, etappe 7 - det var tøft, men veldig kjekt. Neste år løper jeg enda raskere...:-)

 Meg og Oddveig med kaffe på Stavanger lufthavn, avreise til Oslo ifm Holmenkollstafetten 10. mai.

 Løpetur fra Sandnes til Ålgård og tilbake, totalt 20 km. Stopp ved Figgjo. Nydelig dag i slutten av mai.

 Forfriskende drikke på lang løpetur. Godt med en 20-kroning i lomma..

Viktig å lufte løpeskjørtet sommerstid.

Stup i Sognsvann etter tre runder, fint det man rekker når man er på jobbreise, Kristi himmelfartsdag

 Jeg og Oddveig på morgenløpetur, som har blitt et fast rituale annenhver torsdag. Den usminkede morgenjoggesannhet.

Tur til en nut i Melsheia, noe må man gjøre når leggen slo seg vrang og man får løpeforbud i noen dager...

Torsdag 5. juni var det duket for boklansering med egen pressekonferanse. Kjekt å endelig kunne vise fram det jeg har jobbet med i sene kvelds- og nattestimer utenom full jobb. Har vel lov å være bittelitt stolt? Boka om Nordsjørittet er skrevet sammen med Asgeir Lode, pensjonert journalist fra Stavanger Aftenblad, og gitt ut på Jæren Forlag, med Bjørn Moi i spissen (til høyre på bildet). Prosjektet er også i samarbeidet med organisasjonen Nordsjørittet. Vi er veldig fornøyed med produktet, ei kjekk bok som tar for seg det Nordsjørittet er for de fleste; Opplevelser. Mestring. Fellesskap. Her får du også bilder fra rittet, som startet helt tilbake i1998. Morsomme historier, statistikk og historikken bak organisasjonen og hva som har gjort rittet så populært. Løp og kjøp:-)

Lanseringsdagen ble travel, med pressekonferanse, som nevnt, radiointervju og innslag på TV Vest.

 

 Skal jeg sykle de 91 kilometrene fra Egersund til Sandnes selv, lørdag 14. juni? Ja, jeg skal delta for femte gang, sist var i 2011. Gleder meg til å sykle sammen med min 67 år gamle far, og turen skal bli en salig blanding av god trening og opplevelse, mestring og fellesskap.

Holmenkoll-stafetten

Så er det tid for vårens vakreste løpseventyr igjen. Kan nesten ikke tro det bare er ett år siden sist jeg løp femte etappe, fra Forskningsparken, til Vinderen, omtrent 1300 meter på 5.06. Husker jeg var godt fornøyd med gjennomføringen.

Se fjorårets blogginnlegg her.

Lørdag er den femte, og forholdsvis greie etappen, byttet ut med en langt tyngre, nemlig sjuende. Jeg skal 1790 meter opp fra Slemdal til Besserud, og slik beskriver arrangøren netopp den etappen:

Reiser i år, som i fjor, med Undheim, som stiller med tre lag. Ett i eliten, ett i menn senior og ett i kvinner senior-klassen. Så får vi se, da, om undertegnede klarer å løpe innenfor estimert løpstid, som er fra 6.00 - 11.00...

Tidlig på an i dag morges, sammen med Oddveig, for ei god løpeøkt i Sandtangen på Bryne. Fint å løpe når ikke alle andre er ute men jeg er ingen morgenfugl, noe bildet bærer preg av - for øvrig tatt etter endt løpetur. Oddveig skal løpe 10. etappe på lørdag, den lengste, som er 2840 meter lang, men går flatt og nedover.

Skal du delta i Holmenkollstafetten og i så fall, hvilken etappe skal du løpe?

Wings for Life Worldrun

Søndag løp jeg for de som ikke kan. Og det var en heidundrande flott opplevelse. Prinsippet var like kjekt som det var enkelt; en følgebil startet en halvtime etter løperne og økte farten for hver km som gikk, det vil si at du måtte løpe med fortere gjennomsnittsfart dersom du skulle nå 20-25 km i forhold til å løpe 10-15 km. De fleste ble tatt igjen av følgebilen før 22-23 km, og jeg nådde målsettingen om å passere 25 km-skiltet.

Løpsopplevelsen og dagen kan du lese om nedenfor.

Søndagens Wings for Life Worldrun var en eneste stor opptur. Uka i forkant ble gjennomført i hvilemodus-stil, med kun to løpeturer; en rolig mil, samt en middels intensiv bakkeintervall-økt. Deretter fulgte fire dagers løpshvile, som beina og kroppen min sikkert hadde godt av.

Da jeg ankom Stavanger stadion, omtrent en time før start, var det allerede mye folk på området. Spente, men veldig blide løpere, blant dem alpinesset Aksel Lund Svindal og langrensstjerna Heidi Weng. En det var knyttet store forventninger til på forhånd, var en av landets fremste ultraløpere, Svein Ove Risa. Undheim-løperen er i form for tida, og hadde klare ambisjoner om minst å runde 50 kilometer før catcher-bilen tok han igjen.

Det ble 63, 3 km og nasjonsvinner. Lund Svindal sa seg fornøyd med 28 km, og innrømmet at kilometrene etter halvmaraton var tunge. Likevel - alpinisten strålte som ei sol da han ankom Stavanger stadion etter gjennomføring.

For min del ble løpet en opptur. Jeg hadde på forhånd regnet ut hvilken gjennomsnittsfart jeg måtte ha for å nå 25 km-skiltet, nemlig 5.05 - det burde være innen rekkevidde, selv om jeg tidligere ikke hadde løpt så langt med så høy hastighet, det lengste var halvmaraton med snittfart på 4.47.

Det er like artig i hvert eneste løp å se hvor mange som spurter av gårde akkurat i det startskuddet går. Etter flere år med lange løp på samvittigheten, vet jeg at det straffer seg, iallfall for de som ikke er så vant med å løpe lengre enn 10-15 kilometer. Det viste seg å stemme. Deltakere som la av gårde i et rasende tempo, så jeg igjen da jeg passerte dem rundt 18-20 km.

Et stykke hadde jeg følge med en annen RW-blogger, nemlig Kari F. Lingsom, som var guide for blinde Eline Øidvin. I tillegg traff jeg også Anna, som jeg også møtte i løypa under Berlin maraton i 2012. De holdt en god rytme og endte til slutt opp med å runde 26 km-merket.

Etter at jeg måtte gi slipp på den kule og spreke trioen, fant jeg et par andre løpere som holdt mitt tempo, og vi motiverte hverandre litt underveis. Ved 14 km var optimismen stor - beina kjentes lette ut og jeg hadde god tro på at jeg ville klare målsettingen, kanskje enda lengre.

Motivasjon var det også å vite at mine foreldre og to tvillinggutter skulle stå og heie langs Solastranden, like etter 20 km. Også på det tidspunktet følte jeg det gikk greit, selv om jeg så at tida per km steg til over 5.00, den hadde ligget stabilt på 4.55-4.59 på nesten hver eneste kilometer hittil.

Fra 22 km var det en liten stigning i løypa, og da sank også farten, dog uten å ødelegge for målsettingen.

Hundre meter lengre framme så jeg en tidligere elev og bestemte meg for å henge på han til 25 km. Like før den magiske grensa kom til syne, hørte vi catcher-bilen i det fjerne, men en fin sluttspurt gjorde at vi kom oss over på rett sid - det var det tre-fire deltakere bak oss som ikke greide. 25.03 lyder den offiiselle distansen, mi egen klokke viste 25.2 og gjennomsnittsfart på 5.03.

Til slutt; et fantastisk løp, med god stemning på veldig mange steder i løypa, profesjonelt opplegg med det du kunne tenke deg av påfyll ved drikke- og matstasjonene, som dukket opp hver femte kilometer.

Dette frister veldig til gjentakelse, rett og slett - kanskje et annet sted i Europa i 2015? Artig å løpe på distanse og ikke på tid.

Bakkeløp

Første påskedag, omtrent rett fra fjellet, slenger broren min ut en utfordring jeg ikke kunne takke nei til; løpe 1,4 km  bratt opp til Lifjell (282 moh) på 10 minutter. Det mente han jeg burde klare...

Som sagt, så gjort. Jeg løp først 2,8 km oppvarming (mye oppover der også, gitt), før jeg tok fatt på de siste 1,4 km til toppen (der det virkelig begynner å bli bratt).

Etter fem minutter tenkte jeg at jeg aldri i verden ville greie å fullføre, men så kom det et litt snillere parti på et par hundre meter. Da jeg så toppen og deretter på klokka, visste jeg det ikke ville gå, men 10.36 var jo ikke så mye seinere.

Dokumenterte at jeg hadde nådd toppen og fikk "godkjent" for tida. Og selv om jeg oftere bør drive med treningsøkter som ligger utenfor komfortsonen, blir nok ikke denne bakken gjentatt med det første (ialfall ikke den neste uka), selv om utsikten og følelsen av å ha tatt seg ut, er verdt anstrengelsen,

 Utsikt mot Sandnes

 Utsikt mot Stavanger

Det gikk for øvrig atskillig lettere å løpe nedover...

The London-report

Har tatt ordentlig ferie fra bloggen, men lover bedre takter framover. Kjenner at det var deilig å få maratonet sist søndag litt på avstand, før jeg satte meg ned for å skrive rapport.

Når jeg tenker etter, er det egentlig ikke så mye spennende å fortelle fra løpet, men noe er det jo.

Jeg kom til London sent fredag kveld, så det ble bare tid til et kjapt måltid sammen med noen av de andre i reisefølget, før det bar rett på hotellet. Sover alltid så dårlig i nettene før et så langt løp, og med mye bråk og sirener (sjukehus rett i nærheten) hele natta, ble det ikke så veldig mye blund på øyet, før det var tidlig opp for å gjøre seg klar til å hente startnummer.

På messa der vi henter startnummer er det alltid bånn gass, mye å se, kjøpe og gjøre. Ble det en drøy time, og denne gang tok jeg meg tid til å gå rundt å titte på de forskjellige standene, som reklamerte for hvert sitt maraton. Og jammen er det mye å velge mellom. Nå står Køln, Midnight Sun Marathon og Valencia, samt Praha, på lista mi over "to do-marathons", for å nevne noen. Lysten også på Roma og Barcelona..

Og som i fjor, var det satt opp en vegg der vi kunne skrive hilsener i anledning maratonet, og denne gang gikk min til mine to gutter. Lars og Eirik. De synes det er spennende og kjekt med mor som løper langt.

Lørdagen, dagen før dagen, fortsatte med litt trasking i sentrum og litt shopping, før litt avslapping på hotellet og et godt sushi-måltid senere på kvelden. Absolutt å anbefale som et alternativ til den obligatoriske pastaen som alltid inntas kvelden før et maraton. Mett, men ikke stupmett. Helt passe.

Søndag - den store dagen. Opp kl 05.30 for å få på seg tøyet og rekke frokosten kl 06.00, før avreise til start kl 06.30. Ankomst startområdet 07.10, og da er det bare å vente. Det er lenge med tre timer, men i sola gikk tida ganske fort. Det blir mye prat og mye dogåing i løpet av den tida..

De to siste bildene er tatt 8-9 minutter før start. Tre spente, men litt nervøse damer fra Rogaland, klare til innsats. Jeg har det faktisk dokumentert på video at jeg veddet sluttida mi; 3.57.59...

Klokka 10 var det bare å få gang på beina. De kjentes lette og fine, men kommer ikke i riktig rytme før det har gått noen km. Det er nokså trang passé de første kilometrene, så det er umulig å løpe i ønsket tempo. Det går litt i rykk og napp. Fra fjerde-femte kilometer, begynner feltet å spre seg litt mer, og jeg følte ikke at jeg dunket borti sidemannen for hvert steg. Så på klokka, og det så greit ut. Lå på rundt 5.05 per km, og synes det var helt okei. Passerte 10 km på 52 minutter, et par minutter før skjema og roet litt ned de neste kilometrene. Kjente også litt på varmen, som gjorde seg mer og mer gjeldende. Stoppet og tok til meg vann eller sportsdrikke på hver stasjon, det tror jeg var lurt. I etterkant så jeg flere som fikk store problemer da de ankom målområdet, helt omtåket. Heldigvis unngikk jeg det, selv om jeg 13-14 km før mål, kjente meg noe småsvimmel (det gikk fort over).

Så skiltte på 3.45 hele tiden, også da jeg nærmet meg 20 km. Der og da trodde jeg virkelig at jeg skulle rekke 3.49, for jeg kjente meg ikke så veldig sliten. Halvmaraton ble passert på 1.53.06, fremdeles to minutter foran skjema. Jeg hadde tenkt 1.55, så på det tidspunktet var jeg fremdeles sterk i troen på at under 3.50 kanskje ville gå (selv om det primære var å rekke under 4 timer med mer enn ett minutt). Hadde heng på 3.45-skiltet helt fram til 27-28 km, da måtte jeg slippe, og det var da jeg følte meg småsvimmel. Stoppet opp i 10-15 sekunder ved hver drikkestasjon deretter for å få i meg nok væske, og tok ingen sjanser. 

Da jeg kom til 35 km, var jeg jo selvsagt også sliten i beina, men ikke slik jeg har opplevd et par ganger tidligere. Jeg var egentlig klar for å øke tempoet litt, og det gjorde jeg også, med 10 sekunder per km. Det gjorde at jeg hadde full kontroll inn mot mål. Prøvde meg også på en liten sluttspurt de siste 400 metrene, for å rekke 3.55-tallet, men den satte jeg inn akkurat litt for seint. Dermed ble det 3.56.17.

Men, som alltid er det helt ubeskrivelig å tråkke over målmatta. Overveldende. Jeg er like glad, om jeg har løpt på 4.19, eller setter ny pers.  Etter 42 195 meter er alt glemt. Skuffelser om bedre tider, at dette kunne jeg gjort bedre, eller hvilke andre tanker som måtte dukke opp. Det er ingenting som betyr mer der og da enn å få den medaljen rundt halsen.

Gledesrusen du går og kjenner på mens du rusler av gårde for å hente posen med tøy du leverte fra deg ved start noen timer tidligere - observere alle de glade løperne, som hver har sin maratonhistorie å fortelle - det er noe helt spesielt.

Og så kan feiringen begynne..

3.56.17

London Marathon er over, og jeg kom greit til mål på 3.56.17, etter å ha løpt på 1.53.06 det første halvmaratonet. Trodde virkelig at jeg skulle kommer under 3.50, men varmen og at det buttet litt imot fra 24-33 km, må ta litt av skylda. Møtte aldri helt veggen, men ble sliten. Kontrollerte greit inn, og var aldri redd for å overstige 4-timersgrensa.

Fyldigere rapport kommer:-)

Og da er London-trøya klar

Javel, da er det faste ritualet med ny t-skjorte til maraton ferdig. Alltid greit å stikke innom Oddveig på jobb hos G-sport Jæren (på Klepp, Jærhagen), for hun fikser det meste og er nøye med å bokstavene, slik at det blir beint og fint. Fullt fokus.

Går for en ny variant denne gang, og droppet "Norway" på baksiden, som jeg har hatt de andre gangene jeg har løpt maraton utenlands. Flagget får holde.

Ny farge, rosa denne gang - så får vi håpe det gjør susen. Humøret fem dager før det braker løs, er det iallfall ingenting å si på... God stemning på bakrommet.

Stadig nærmere

London Marathon er ikke langt unna, nærmere bestemt bare åtte dager. I skrivende stund vet jeg ikke helt om jeg er der jeg bør være på dette tidspunktet. Nedtrappingsperioden er alt annet enn morsom. Man blir usikker fordi man ikke løper så langt og fort som i oppkjøringa, og tankene som svirrer rundt i hodet, varierer fra de helt optimistiske, til det stikk motsatte.

Har jeg løpe mange lange nok turer? Har jeg hatt god nok restitusjon? Er jeg mentalt forberedt?

Skulle gjerne svart på ja på disse tre spørsmålene, men det blir et slags «tja»

Jeg har ikke løpt mange nok lange turer, og jeg har ikke lyttet konsekvent til kroppen og beina hvis jeg har vært sliten. Jeg er også usikker på om hodet mitt, etter en litt for travel vinter, er klar for personlig rekord 42 195 meter

Derimot er jeg sikker på at jeg vil fullføre. Kanskje hjelper det å tone ned forventningene? Kanskje er det da det vil løsne?

Forberedelsene har vært tilfredsstillende, jeg har løpt jevnt over 50 km hver eneste uke så lenge jeg kan huske, hadde egentlig bare pause i et par uker etter NY Maraton i november i fjor. De lengste turene har glimret med sitt fravær, men jeg har vært tro mot intervalltrening og de mellomlange turene (16-18 km) og løpt to helt greie halvmaraton, i januar og mars. Dessuten har jeg perset på 10 km, så farten er der jo...

Men det morsomste med maraton er at man aldri vet helt sikkert hva utfallet blir, til det er distansen altfor lang. Jeg satser uansett på at London Marathon 2014 skal bli det beste jeg har gjort i den britiske hovedstaden, har nemlig to «dårlige» prestasjoner der fra før..

Følgende treningsuke er unnagjort:

Mandag: Fri
Tirsdag: Fri
Onsdag: 15 km (5.17 i snittfart per km)
Torsdag: Intervaller, 6x2 min + oppvarming og nedtrapping, totalt 8 km
Fredag: 7,5 km, halvrolig tempo
Lørdag: 8 km halvrolig tempo
Søndag: Fri

Totalt: 38,5 km 

Løpemusikk

Fikk spørsmål om musikken jeg lytter til når jeg løper. Vel, jeg er altetende når det kommer til musikk, og hører på det meste av det gutta hører på, ispedd noen gamle slagere. Plutselig dukker det opp noen sanger på radioen som jeg ikke har hørt på lenge, og da er ikke veien lang til nedlasting.

Akkurat nå består spilleliste «Treningsmusikk» av følgende: