To løpefrøkner og ei steinkjerring i tett snødrev

Terrengløping har hittil vært et fremmedord i mitt vokabular. Men jeg blir stadig bedre kjent med begrepet.

To løpeturer i terrenget er en tredjedel av samtlige terreng-løpeturer jeg har på samvittigheten. «Fjellgeit» er vel ikke beskrivelsen som passer meg best. Men - alt må læres. Jeg likte ikke den første lange løpeturen på asfalt heller, og jeg likte faktisk ikke den 5 km lange ruta jeg tvang meg selv til å løpe som 16-17-åring. Jeg gjorde det fordi jeg «måtte».

Jeg tvinger meg selv ut i terrenget også, og har til og med gått til anskaffelse av terreng-løpesko. Det er klart det hever opplevelsen, for de 4-5 turene jeg har hatt på vanlige løpesko, blir langt på nær det samme. Det er noe helt annet å ikke være redd for å bli skitten på beina, og ikke være redd for dårlig grep på steiner og greiner som ligger i veien.

De to siste terrengløpeturene har gått i henholdsvis Sandnes og ute på Høg-Jæren, i løpet av fire dager. Mens vi for ei uke siden løp under vindstille og perfekte forhold med sol fra blå himmel, ble torsdagens 7 km lange tur til Steinkjerringa en kald fornøyelse. At man skriver 28. april og snøen laver ned, hører til sjeldenhetene. Men det gjorde det altså på torsdag.

De 44 minuttene vi brukte op og ned, er likevel verdifulle. Det føles som man trener eller løper litt ekstra når man beveger seg vekk fra den vante asfalten. Min kloke rådgiver og løpementor, Kathrine, (klikk på navnet for å lese om en av de første terrengturene mine) sier at å løpe ei mil i terreng, er som det dobbelte på en strak strekning.

Så ja - terrengløping har kommet for å bli, og skal prioriteres en gang i uka - det er i hvert fall målet.

Og sånn helt til slutt - dette er historien om Steinkjerringa: 

Steinkjerringa på Høg-Jæren ble hogget av av Sigurd Sørensen i 1898-99, og skulle settes opp foran Kongsgård skole i Stavanger. Dette ble det ikke noe av, og i 1924, kom en jærbu i kontakt med eieren av statuen og fortalte at han hadde palner om å plassere den på Høg-Jæren. Han fikk ja med en gang, og satte i gang en stor innsamlingsaksjon som ga 500 kroner til transport. Statuen ble fraktet til Vigrestad og vider med bil og siden den veide hele tre tonn, måtte den fraktes videre opp på heia i tre deler. Det måtte tre menn og to hester til å gjøre jobben, og etter to år var Steinkjerringa, som den står i dag, på plass på «Jolosteinen». Arbeidet ble utført av ungdom fra Nærbø og Varhaug, og fullført 7. juni 1927.