søndag 27. desember 2015

Maratonrangering/my favorite marathons - del 3/part 3

Nummer 11

Amsterdam, oktober 2015

Dessverre. Selv med ny pers, ble Amsterdam en aldri så liten skuffelse. Jeg var så klar og helst mer enn det for å fullføre «Prosjekt 3.39.59», og hadde tida inne, og vel så det. Men, at jeg havnet i ei klynge ut fra start og måtte bruke 15-20 km og kanskje enda lengre på å navigere meg fram i mengden av løpere, ødela en del, og gjorde at vi også løp mye lengre enn de 42,2 kilometrene.



Amsterdam er rimelig ferskt, så jeg husker godt følelsen gjennom de 3 timene og 43 minuttene løpet varte. Det dreide seg egentlig bare om å komme til mål. Heldigvis er det ikke ofte jeg har det slik når jeg løper maraton, da hadde det ikke blitt så mange flere. Men - det er en grunn til at dette løpet ikke havner i bunnsjiktet, men faktisk på en 11. plass, og det skyldes løypa. Selv om det etter min mening var altfor trange traséer, gikk den tidvis i meget idylliske omgivelser. Det var riktig nok regn i lufta og gradestokken passerte neppe tosifret, men det var i det minste vindstille. Å løpe på grusstier langs en kanal, med følelsen av at du er langt ute på landsbygda, selv om det kun er et par km inn til sentrum, er motiverende. Å få høre av hun som løper ved siden av at «du æ så en sprettball», som er jærsk og betyr noe slikt som «du ser pigg ut», bidro også til at Amsterdam ble nummer 11 og ikke nummer 14 på lista.


Da glemmer man litt at pulsklokka gikk tom for batteri (men jeg fikk låne løpefølgets de siste 15 kilometrene), og at det var en smule kaldt å løpe i kortbukse og t-skjorte, at de siste 5 km ble en kamp mot klokka for å komme i mål på ny pers og at det ble en del banning underveis.


De siste to km er alt det negative glemt. Da løper man gjennom en flott park, det er haugevis av medløpere som har fått krampe og som står og lener seg inntil trærne for å strekke ut, det er enda flere som halter seg av gårde bortover, mens ingen av oss verken har vondt i leggene eller andre steder. Vi løper videre på ren vilje. For vi er litt leie, det er ingen smal sak å innrømme. Men vi er der snart. Vi er snart i mål, og jeg skal snart motta min maratonmedalje nummer 15.



Det gjorde jeg også, men tida ble ikke som ønsket, og den skuffelsen kom litt senere på dagen, da rusen over enda et maraton og enda en medalje hadde lagt seg. Det var tre og et halvt minutt for seint. Skuffelser legger seg som regel raskt. Heldigvis.

På plussiden: At dette var en tur i Jærbladets regi, med et herlig reisefølge og påfølgende fine stemning på kveldens løpsbankett. De gode boblene og servicen på hotellet jeg og en løpekompis havnet på etter målgang, fordi undertegnede har fobi mot trange tog og heller ville ta taxi tilbake til hotellet, samt de koselige kaféene i området Nine-streets i Amsterdam sentrum - og det faktum at det faktisk ble ny bestenotering.





Nummer 10

Paris, april 2015

Først ut på topp 10-lista er Paris. Dette maratonet burde også kommet høyere på lista, hvis andre kriterier enn selve løpsopplevelsen hadde ligget til grunn for rangeringen. Paris er ei utrolig bra løype, det er et bra arrangement, og selv om det stod 50 000 på startstreken midt på Champs Elysés, var det ikke snakk om å løpe i trengsel. Her fikk man marsjstart fra første steg.  Allerede etter to km, stod foreldrene mine og vinket med norske flagg, og beina kjentes lette ut. Jeg var klar for å løpe under 3.50 - den gjeldende persen, satt i Stavanger et drøyt halvår tidligere, var på 3.50.18.

Ikke helt happy nei.. Men medalje er medalje.

Det så også slik ut en lang stund, faktisk lå jeg an til under 3.50 i to tredjedeler av løpet, for ikke si tre fjerdeler. Jeg løp på jevn fart hele tida, og jeg løp i følge med Oddveig, som jeg traff på midt i løypa ved 14 km - fram til det gjenstod 6-7 km. Det var ingenting som tilsa at jeg skulle feile med tida da jeg passerte mine foreldre for andre gang, rundt 26-27 km.

Smellen kom rundt 35, på et tidspunkt jeg vanligvis får en boost. Det skjedde ikke i Paris. Beina gikk fra å kjennes fjørlette, til å minne om to tømmerstokker. Jeg så Oddveig fly av gårde, og hadde ikke sjanse til å henge på. Ergerlig.




Paris-løypa er vakker og variert. Opplevelsen i 70-75 prosent av løpet, er derfor likevel nok til en tiendeplass. For jeg har sjelden vært mer skuffa over ei tid enn dette; 3.53. Derfor passet det fint at det tok sin tid å både få medalje og finne veien ut av målområdet for å treffe de andre, inkludert heiagjengen som bestod av mor og far. Jeg trengte den tida til å fordøye skuffelsen og til å tørke bort tårene som rant nedover i ren skuffelse. Den halvtimen jeg gikk og virra for meg selv i målområdet sitter i, og jeg tror heller ikke Paris blir åstedet for et nytt maraton med det aller første - fordi jeg trenger en pause.



På plussiden: Flott løype, jeg fikk ta bilde av Eiffeltårnet, knipset Louvre, vandre gatelangs i skjørt og t-skjorte endatil det bare var i begynnelsen på april, bli lurt av en sykkeltaxi-sjåfør, de dyre boblene på Champs Elysés smakte fortreffelig, og vi hadde dessuten flere hyggelige kafébesøk med medløpere (Kristin, Kamilla, Bente, Oddveig, Anne, Marianne og Hege fra det blide Sørlandet).  Jeg er også godt fornøyd med silkeskjerfet fra Galleri Lafayette til 25 euro - et kupp:-)




Nummer 9

Undheim, november 2012

Mitt aller første ultraløp som ble gjennomført fem uker etter at jeg for første gang hadde løpt under fire timer på et maraton. Jeg ante litt hva jeg gikk til, men samtidig ikke. Året før hadde jeg vært på jobb på samme arrangement, og der og da bestemte jeg meg bare for at neste gang skulle jeg selv stå på startstreken. Og slik ble det. Det har en tendens til å gå som jeg bestemmer meg for...

 Et av mine første møter med prosjektleder Kathrine. Der og da visste vel ingen 
av oss at hun tre år senere skulle bli med meg på tur til Firenze.

Målet var å løpe jevnt på 6 minutter per km og se hvor lenge det holdt. Og det holdt jammen meg helt inn. I seks hele timer. Jeg husker ikke helt eksakt hva maraton-noteringen ble, men tror den lå på 4.11. Kun avbrutt av et toalettbesøk midtveis, løp jeg hele tiden - gjennom regn, litt hagl, noe vind, og litt sol. Alle fire årstider har en tendens til å vise seg på Jæren i løpet av kort tid, og denne søndagen var intet unntak.


Jeg husker det var mentalt slitsomt å løpe rundt i ring i så lang tid, men kjente aldri på trøtte bein. Hver passering ble en opptur, med selveste presten som speaker, og som alltid slo av en vits eller hadde noe morsomt å si om hver deltaker som passerte mat-depotet. Jeg husker jeg var overveldet av alle «godsakene» som stod på bordet; loff med syltetøy, boller, firkløver, peanøtter, sjokomelk, YT, cola, havresuppe etc. Det var bare å forsyne seg, og jeg gikk derfor aldri tom for energi. En god løpsopplevelse som konkurrerte sterkt om å bli nummer åtte eller sju - men det er vanskelig å konkurrere med storbyen på neste plass.



Hvilken?  Ja, det gjenstår å se når lista for de tre neste publiseres.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar